Libyakrigen har blitt en humanitær katastrofe. I denne boken avslører Ola Tunander de uærlige metodene som ble brukt for å påvirke verdensopinionen til å forlange en humanitær intervensjon i Libya i 2011. Den tegner et bilde av en operasjon der en rekke aktører samarbeidet om et felles mål: å ta makten fra Libyas leder Muammar Gaddafi. I februar og mars 2011 rapporterte massemediene at Gaddafi drepte sivile. Han hadde satt i gang et folkemord og var i ferd med å gjøre landet til “et nytt Rwanda”. Det ble hevdet at Gaddafis kampfly bombet hans eget folk og at han brukte leiesoldater som hadde fått “uinnskrenket fullmakt til plyndring og drap av sivile”. I dag vet vi at alt dette var løgn. Hvordan kunne mediene og politikerne ta så fullstendig feil?

Amerikanske etterretningstjenester rapporterte om at nyhetsbyråene spredte feilaktig informasjon. De visste også at den humanitære retorikken hadde til hensikt å rettferdiggjøre en intervensjon. Den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates gikk av i protest mot den falske informasjonen som ble presentert. Krigen som skulle komme var neppe et resultat av en etterretningsblunder.

I dag kan vi slå fast at intervensjonen i Libya var en katastrofe. Dette er grundig dokumentert, både av internasjonale organisasjoner, nyhetsmedier og myndigheter i flere land. I ettertid har jurister argumentert for at NATOs operasjon gikk langt ut over mandatet fra Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973. I tillegg har forskere beskrevet massemedienes rolle i Libyakrigen, og den ensidige norske rapporteringen. Norske politikere var åpenbart uvitende om hva man ga seg inn på.

Høsten 2016 kom granskingsrapporten om Libyakrigen som var utarbeidet av det britiske underhusets utenrikskomité. Komitéen fant ingen bevis for at Gaddafis regime utgjorde en “trussel mot sivile”, og beskrev de katastrofale følgene av intervensjonen:

Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanitær krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-regimets våpen i hele regionen, og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika.

Siden 2011 har konfidensielle dokumenter om Libyakrigen kommet ut i det offentlige rom. I løpet av de siste årene har det gradvis kommet ut mer kritiske analyser av intervensjonen, etter hvert som det har blitt mulig å se Libyakrigen på en viss avstand.  Syv år etter Libyaoperasjonen er det ikke lenger noen tvil om at krigen var katastrofal. Det er på tide med en mer dyptgripende debatt om hva som skjedde i Libya i 2011. Boken Libyakrigen er et forsøk på å få i gang denne debatten.