Om Libya i dag

LIBYA KRIGEN

Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat

I februar 2011 fikk vi høre at “den arabiske våren” hadde nådd Libya, og at landets leder Muammar Gaddafi slo hardt ned på uroen. Vi fikk vite at regimets snikskyttere drepte fredelige demonstranter mens flyvåpenet bombet sivile mål, og at Gaddafi hentet inn afrikanske leiesoldater og ga dem fullmakt til å plyndre og drepe. Ledende politikere snakket om risikoen for “et nytt Rwanda”.

 

Nyhetsmediene fremstilte hendelsene i Libya i 2011 som et “folkelig opprør mot en diktator”, og hevdet at NATO og deres allierte måtte “forsvare det libyske folket”. Dette var langt fra virkelighetens Libya, som var sammensatt av stammer med ulike politiske interesser og i tillegg hadde en sort befolkning som kom til Libya fra landene sør for Sahara under slavetiden på 1800-tallet. Gaddafi hadde en visjon om et afrikansk Libya, og hadde støtte både fra den sorte befolkningen og flere av de arabiske stammene. Opposisjonen mot Gaddafi var størst blant øst-libyske stammer med en sterk arabisk identitet og islamistiske ledere som var alliert med kongerikene i Den persiske gulf.

 

Spesialstyrker fra Qatar, Storbritannia, USA og Frankrike var på plass i Libya allerede da de første demonstrasjonene mot Gaddafi brøt ut. Etter de islamistiske opprørernes seier ble Qatars flagg heist over Tripoli, og flere hundre tusen av Libyas sorte befolkning ble tvunget på flukt. Opprøret i Libya ledet til en av de største etniske rensingene i nyere tid. Etter at det libyske statsapparatet var fullstendig ødelagt kom slavemarkedene tilbake til Libya.

Sirte, Libya, 26. november 2011. Gaddafis hjemby Sirte var åsted for harde kamper under krigen, og mange av bygningene er fortsatt ikke gjenoppbygget.

Foto: Christian Jacob Hansen, Danish Demining Group, EU/ECHO/H.Veit.

Middelhavet, 28. oktober 2015. Flyktninger fra Libya blir reddet av European Union Naval Force Mediterranean (EUNAVFOR Med), også kjent som “Operasjon Sophia”.

Foto: EUNAVFOR Med/European Union External Action.

Flere grupperinger konkurrerer i dag om kontrollen over Libya: den sekulære regjeringen som ble tvunget i eksil i Tobruk pga. angrep fra islamister, den radikale islamist-styrte grupperingen i Tripoli, Benghazi og Misrata, Den islamske stat (IS), og den FN-støttede Government of National Accord (GNA), som også holder til i Tripoli. Det finnes fortsatt ingen myndighet som er i stand til å gjenoppbygge landet eller samle de stridende «bystatene». I 2017 støttet briter og amerikanere opp om Tripoli-regjeringen, mens regjeringen i Tobruk under Khalifa Haftar har søkt støtte i Egypt og Russland.

I 2016 kom 363 401 mennesker som flyktninger til Italia, og de aller fleste av disse kom med båt fra Libya over Middelhavet. I tillegg døde 2 357 mennesker på vei over Middelhavet, ifølge årsrapporten for 2017 utgitt av International Organization for Migration. Av omlag en million mennesker på vandring i Libya i 2016 var 425 000 internt fordrevne libyere, 250 000 ikke-libyske innvandrere, og ytterligere 250 000 tilbakevendte flyktninger (Displacement Tracking Matrix Libya, mai-juni 2016).

 

SIrkel Forlag

Pb 78 Hovseter

0705 Oslo